FN-DAGEN 24/10

Postet av Adam og Eva Grensen den 24. Okt 2016

Oktober er måneden mange barnehager og skoler har fokus på rettverd og menneskeverd. Men hva er egentlig FN og hvorfor feirer vi FN-dagen?



FN-dagen er viet til å gjøre menneskene i verden oppmerksom på FNs mål og prestasjoner. Dagen har blitt feiret siden 1948, og markerer at FN-pakten trådte i kraft 24. oktober 1945.

FNs hovedoppgave: Fred

UN Photo/Helena Mulkerns

FN-pakten

Vi, De Forente Nasjoners folk som er bestemt på;

å redde kommende slektledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten,

og atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettigheter, på det enkelte menneskes verdighet og verdi, på menns og kvinners og på små og store nasjoners like rett,

og å skape betingelser under hvilke rettferdighet og respekt for de forpliktelser som grunner seg på traktater og andre folkerettskilder kan opprettholdes,

og å fremme sosialt framskritt og bedre levevilkår under større frihet,

og for disse formål å vise forståelse overfor hverandre og leve sammen i fred som gode naboer,

og å forene våre krefter for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet,

og ved godkjenningen av visse prinsipper og innføringen av visse fremgangsmåter å; sikre at væpnet makt ikke brukes uten i felles interesse,

og ved internasjonalt samarbeid å fremme økonomisk og sosial framgang for alle folk,

har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål.

Følgelig har våre respektive regjeringer gjennom representanter samlet i byen San Francisco,som har fremvist sine fullmakter som ble funnet i behørig stand, blitt enige om denne Pakt for De Forente Nasjoner og vi oppretter herved en internasjonal organisasjon som skal hete De Forente Nasjoner.

FN-pakten



Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter alle har, uavhengig av kjønn, alder, religion eller nasjonalitet.

Hvorfor lagde FN en Verdenserklæring for menneskerettigheter?

De grusomme overgrepene mot sivilbefolkningen og Hitlers folkemord mot jøder og andre minoriteter under andre verdenskrig skapte enighet om at menneskerettigheter var et viktig internasjonalt tema. Da FN ble opprettet ble menneskerettigheter en av hovedoppgavene til organisasjonen. I 1946 begynte arbeidet med å lage en Verdenserklæring for menneskerettigheter.

Hvem skrev Verdenserklæringen?

FN satte ned en komité som fikk i oppgave å lage et utkast til Verdenserklæring. Komiteen bestod av en representant fra Libanon, Sovjetunionen, Kina, Frankrike, USA, Storbritannia, Chile, Canada og Australia.


Eleanor Roosevelt holder opp en stor kopi av Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Foto: UN Photo.

USAs representant i utkastkomiteen, Eleanor Roosevelt, holder opp et ferdig eksemplar av Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Foto: UN Photo.


Hvem stemte for og mot verdenserklæringen?

I 1948 var det bare 58 land med i FN. Ingen av disse stemte i mot Verdenserklæringen, men åtte land avholdt seg fra å stemme: Sovjetunionen, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika og Saudi Arabia.

To land, Jemen og Honduras, var ikke til stede under avstemmingen.

De 48 landene som stemte for var: Afghanistan, Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Fillipinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, India, Irak, Iran, Island, Kina, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, Myanmar, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Storbritannia, Sverige, Syria, Thailand, Tyrkia, USA, Uruguay, Venezuela.

Les mer om menneskerettigheter

Hva står i Verdenserklæringen?

Artikkel 1 Menneskeverd
Artikkel 2 Rettigheter for alle
Artikkel 3 Rett til liv, frihet og sikkerhet
Artikkel 4 Slaveri
Artikkel 5 Tortur
Artikkel 6 Rettssikkerhet
Artikkel 7 Likhet for loven
Artikkel 8 Rettshjelp
Artikkel 9 Vilkårlig fengsling
Artikkel 10 Rettssikkerhet
Artikkel 11 Uskyldig til det motsatte er bevist
Artikkel 12 Privatliv
Artikkel 13 Bevegelsesfrihet
Artikkel 14 Asyl
Artikkel 15 Statsborgerskap
Artikkel 16 Ekteskap og familie
Artikkel 17 Eiendomsrett
Artikkel 18 Religionsfrihet
Artikkel 19 Ytringsfrihet
Artikkel 20 Rett til å organisere seg
Artikkel 21 Politisk deltakelse
Artikkel 22 Sosial og økonomisk trygghet
Artikkel 23 Arbeid
Artikkel 24 Ferie og fritid
Artikkel 25 Levestandard
Artikkel 26 Utdanning
Artikkel 27 Kultur og opphavsrett
Artikkel 28 Sosial og internasjonal orden
Artikkel 29 Plikter
Artikkel 30 Ingen kan fratas rettighetene sine


Innledning

Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,

da tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål,

da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse,

da det er nødvendig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene,

da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskets verdighet og verdi og på like rettigheter for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre livsstandard under større frihet,

da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir allment respektert og overholdt,

da en felles forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse,
kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne Verdenserklæring om menneskerettighetene som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

Artikkel 1.
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Artikkel 2.
Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet.

Artikkel 3.
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Artikkel 4.
Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.

Artikkel 5.
Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Artikkel 6.
Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som retts- subjekt.

Artikkel 7.
Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.

Artikkel 8.
Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.

Artikkel 9.
Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.

Artikkel 10.
Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.

Artikkel 11.
1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
2. Ingen må dømmes for en handling eller uttalelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.

Artikkel 12.
Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.

Artikkel 13.
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.

Artikkel 14.
1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

Artikkel 15.
1. Enhver har rett til et statsborgerskap.
2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.

Artikkel 16.
1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.

Artikkel 17.
1. Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre.
2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.

Artikkel 18.
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Artikkel 19.
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Artikkel 20.
1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

Artikkel 21.
1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.
2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.

Artikkel 22.
Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.

Artikkel 23.
1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.

Artikkel 24.
Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.

Artikkel 25.
1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.

Artikkel 26.
1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementær-undervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring,
og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.

Artikkel 27.
1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskaplige fremgang og dens goder.
2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.

Artikkel 28.
Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.

Artikkel 29.
1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

Artikkel 30.
Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.


Barns Rettigheter:

Barnekonvensjonen - forenklet utgave:

  1. Alle under 18 år er barn hvis ikke en lavere alder er lovfestet av staten.
  2. Rettighetene i Barnekonvensjonen gjelder alle barn, uten unntak. Staten skal sørge for at ingen blir diskriminert.
  3. Alt myndigheter og organisasjoner gjør som angår barn, skal ta hensyn til barnas beste. Staten skal sørge for at tilbud for barn følger regler som er bestemt.
  4. Staten har ansvaret for at barns rettigheter blir fulgt.
  5. Staten skal respektere de rettigheter og plikter som de voksne med ansvar for barnet har, så de kan veilede og støtte barnet når det utøver sine rettigheter.
  6. Staten skal så langt som mulig sørge for at barnet overlever og får utvikle seg.
  7. Barnet skal ha et navn og en nasjonalitet helt fra det er født og så langt det er mulig kjenne sine foreldre og få omsorg av dem..
  8. Staten skal respektere barnets rett til en nasjonalitet, navn og familieforhold. Dersom barnet blir fratatt dette, skal staten snarest mulig rette det opp.
  9. Barnet skal ikke skilles fra foreldrene sine mot sin vilje, unntatt når det er til barnets beste.
  10. Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barnet har rett til jevnlig kontakt med begge foreldre.
  11. Staten skal hindre at barn ulovlig blir tatt ut av et land eller hindret fra å komme tilbake. Staten skal gjøre avtaler med andre land for å få til dette.
  12. Barnet har rett til å si sin mening i alt som angår det. Barnets meninger skal telle.
  13. Barnet har rett til ytringsfrihet, til å få og gi informasjon og ideer av alle slag og på alle måter. Begrensninger kan bare gjøres av hensyn til andres rettigheter eller for å beskytte nasjonal sikkerhet og offentlig orden.
  14. Barnet har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Staten skal respektere foreldrenes retter og plikter til å opplyse barnet om dets rettigheter i slike spørsmål.
  15. Barnet har rett til å være med i organisasjoner og fredelige forsamlinger.
  16. Barnet skal ikke utsettes for tilfeldig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.
  17. Staten skal sikre barn mulighet til informasjon fra ulike nasjonale og internasjonale kilder. Staten skal oppmuntre massemedia og forleggere til å spre verdifull informasjon for barn. Staten skal beskytte barna mot skadelig informasjon.
  18. Foreldrene har hovedansvaret for barnets oppdragelse og utvikling. Staten skal sørge for institusjoner og ordninger innen barneomsorg som også tar hensyn til utearbeidende foreldre. Barnets beste skal ligge til grunn for oppdragelsen.
  19. Staten skal beskytte barnet mot fysisk og psykisk mishandling, forsømmelse eller utnytting.
  20. Barn som er uten familiemiljø, har særlig rett til beskyttelse og omsorg, for eksempel ved plassering i fosterhjem, eller om nødvendig ved en passende institusjon eller ved adopsjon.
  21. Adopsjon skal bare finne sted i samsvar med loven og godkjennes av myndighetene. Hensynet til barnets beste er viktigst, og adopsjon utenlands skal ikke føre til urettmessig økonomisk fortjeneste.
  22. Flyktningbarn og barn som søker flyktningstatus, skal få beskyttelse og hjelp. Staten skal hjelpe barn som er alene til å bli gjenforent med sin familie.
  23. Psykisk og fysisk funksjonshemmede barn har rett til å leve et fullverdig liv. De skal få spesiell omsorg og hjelp til best mulig utvikling og integrering.
  24. Barnet har rett til best mulige helsetjenester og behandling for sykdom. Staten skal arbeide for å minske barnedødelighet, gi gode helsetilbud til mødre etter fødselen og informere om helse og riktig kosthold. Staten skal avskaffe helsefarlige tradisjoner, samarbeide med andre land og ta hensyn til utviklingslandenes behov.
  25. Barn som er plassert utenfor familiemiljøet, skal få jevnlig vurdering av behandlingen det får.
  26. Barnet skal få den hjelpen og økonomiske støtten det har krav på etter landets lover.
  27. Foreldrene eller andre som har ansvar for barnet, har hovedansvar for å sikre de levevilkår som er nødvendige for barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte.
  28. Barnet har rett til å gå på skole og få utdanning. Grunnutdanningen skal være gratis. Staten skal sørge for forskjellige former for videregående utdanning og arbeide for å minske antallet barn som ikke fullfører skolegangen. Staten skal også fremme internasjonalt samarbeid om utdanning og ta hensyn til utviklingslandenes behov.
  29. Utdannelsen skal utvikle barnets evner og personlighet så langt det er mulig. Den skal fremme holdninger om fred og toleranse og respekt for menneskerettighetene og naturen.
  30. Minoritetsbarn har rett til å leve i pakt med sin egen kultur, religion og språk sammen med andre i sin gruppe.
  31. Barnet har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv.
  32. Barnet skal ikke utnyttes økonomisk gjennom arbeid. Det skal beskyttes mot arbeid som er skadelig, og går ut over dets utvikling og utdanning.
  33. Barnet skal beskyttes mot ulovlig bruk, salg og produksjon av narkotika.
  34. Barnet skal beskyttes mot alle former for seksuell utnytting og misbruk.
  35. Staten skal gjøre det den kan nasjonalt og internasjonalt for å forhindre alle typer kidnapping, bortføring eller salg av barn.
  36. Staten har plikt til å beskytte barn mot alle former for utnytting som på en eller annen måte kan være skadelig for barnet.
  37. Barn må ikke utsettes for tortur eller nedverdigende behandling. Dødsstraff eller fengsel på livstid er ikke tillatt hvis forbrytelsen ble begått før fylte 18 år. Barn i fengsel skal holdes atskilt fra voksne hvis ikke det motsatte er best for barnet. Fengsling er siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Pågripelse og fengsling skal skje lovlig, og barnet har rett til juridisk og annen passende hjelp til å få en rask og uavhengig vurdering av sin sak.
  38. Staten skal gjøre alt som er mulig for å hindre at barn under 15 år deltar i krigføring.
  39. Staten skal gjøre alt som er mulig for å hjelpe barn som har vært utsatt for misbruk, tortur eller annen nedverdigende behandling, tilbake til et normalt liv.
  40. Barn som er anklaget eller dømt for straffbare handlinger, har rett til å bli behandlet med respekt og på en måte som styrker barnets respekt for menneskerettighetene. Staten skal bestemme en kriminell lavalder. Det skal være mulig å få overprøvet en dom av en høyere myndighet eller domstol. Barnet skal få gratis hjelp av tolk hvis det ikke snakker det språket som blir brukt.
  41. Hvis andre nasjonale lover eller folkeretten sikrer barnet bedre enn denne konvensjonen, gjelder disse lovene og ikke konvensjonen.
  42. Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for voksne og barn





Mer informasjon om FN kan du bl.a finne her:
http://www.fn.no/Aktuelt
https://www.unicef.no/barnekonvensjonen

Peace.

-Eva Lill / Adam og Eva Grensen








0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc